Ja til tilsatt ledelse ved universiteter og høgskoler

Regjeringen foreslår nå at tilsatt rektor og ekstern styreleder blir normalordningen ved alle institusjoner under universitets- og høyskoleloven. Departementet skal utnevne alle eksterne styremedlemmer, inkludert styrelederen.

Undertegnede vil oppfordre Stortinget til å vedta forslaget.

Vitenskapelige institusjoner har en egenart, men er stort sett bedrifter som alle andre. Hovedforskjellen ligger i at man ikke skal måles på penger produsert, men derimot på produksjon av kunnskap og kandidater. Ingenting av dette bør påvirke hvordan man rekrutterer ledere.

Grunnen til å endre modellen er at dagens primærmodell har konkrete utfordringer:

  1. Det er naturlig å tro at det er vanskelig å bli valgt av interne på mål om å foreta smertelige kutt, kutt folkedemokratiet fort kan be om.
  2. Lojaliteten ved valg går i større grad til de ansatte fremfor eierne, altså det norske folk.
  3. Det er nærmest umulig å få inn eksterne kandidater dersom de skal velges. Det ligger i valgets natur at man går for det nære.
  4. En ansettelsesprosess er langt grundigere enn noen mer eller mindre overfladiske debatter som kjennetegner institusjonsvalg.
  5. Valgmodellen mister sin ene omstridte styrke (opplevd intern legitimitet) dersom det kun er en kandidat, noe som er langt fra utenkelig.
  6. Faren er stor for at man ved valg får ledere som optimerer for egen institusjon fremfor å jobbe for sektoren som helhet.
  7. Når rektor er styreleder er det stor fare for at styrets sekretær (direktør) og styrets leder jobber så tett at styreleder ikke har samme informasjonsbehov som resten av styret. En ekstern styreleder øker sannsynligheten for at denne har samme informasjonsbehov som resten av styret, og at disse dermed får bedre styrepapirer.
  8. Fylkeskommunen er ikke et egnet organ for å finne representanter til institusjonsstyrene. Høyere utdanning er et nasjonalt anliggende i motsetning til videregående skole.

Motargumentene mot tilsatt ledelse har stort sett handlet om legitimitet og demokrati. Begge argumentene faller siden referansene til demokrati blir brukt om et sub-demokrati som står i kontrast til det faktiske folkedemokratiet som er viktig. Å gi makt til kunnskapsdepartementet er i denne sammenheng å gi makt til eierne - folket.

Akademia er i det store og hele offentlig finansiert, og da er det et viktig prinsipp at demokratisk valgte representanter styrer pengebruken. Det gir ikke perfekte resultater, men det er demokratiets bakside, som vi må leve med. Valgt rektor bryter med dette prinsippet ved å la en annen gruppe (i hovedsak ansatte) velge lederen fremfor det faktiske demokratiet i Norge. Den relevante demokratisk valgte gruppen er altså stortingsrepresentantene, som gir mandatet videre til kunnskapsdepartementet.

Om man ønsker det kan man se til aksjeselskaper og spørre seg om de ansatte skal velge lederen der, eller om det er aksjonærene som skal velge denne. Svaret gir seg selv, og endres ikke av at man skal produsere noe annet enn penger.

Det er altså ikke slik at man ved å tilsette rektor er mindre demokratisk, man er bare opptatt av riktig demokrati. Ansatte representeres på normal måte på alle nivå, og med tanke på den definisjonsmakten som sitter i sektoren kreves det enda tøffere byråkrater for å håndtere sektoren i fellesskapets interesse.

I et annet opprop ble det spurt hvorfor man skal kaste vrak på prinsippet om selvstyre, som har gjort universiteter til noen av verdens mest levedyktige institusjoner.

Svaret er at det ikke er selvstyre som har gjort dem levedyktige, at de i Norge aldri var selvstyrte og at man aldri bør si at ”greit er godt nok” når det kommer til offentlig forvaltning.

Rasmus Haugen Sandvik


Del gjerne bildet på sosiale media!