Ja til nedregulering av den norske ulvebestanden. 

Et sted går grensen for inngripen i naturens gang. Vi står nå ved et vendepunkt for hva som er akseptabelt i så måte. Jeg hørte en del om ulvens tilbakekomst på det tidlige 90-tal og allerede fra 80-tallet. Det ble fortalt at det plutselig hadde dukket oppe en del ulv rundt om i/på Finnskogen. Det fremstod lit merkelig.. hmmmm. Jeg gjorde meg noen tanker rundt dette. Det ble fortalt at disse hadde vandret ned fra Finland, gjennom hele nord-Sverige, og hadde plutselig etablert seg på Finnskogen. Intet hadde blitt sagt om denne etableringen, hva jeg vet. Mine tanker dreier seg om en naturlig del av et rovdyrs behov , forutsetninger for overlevelse,mattilgang og muligheten for ekspansjon. Et spørsmål, som bør være betimelig for alle å fundere over er følgende: Hvorfor hørte vi ikke noe fra verken jegere, og ikke minst fra samer med rettigheter i området. Jeg tror ikke at ulvens nye tilbakekomst skjedde som beskrevet. Den hadde da vandret gjennom samemarker med forholdsvis tett reinbestand, en tett elgbestand(jeg har jaktet i Jemtland/Herjedalen) i en del år - på samemarker og vet hva jeg snakker om. Hørte aldri ordet ulv. Hva som har skjedd, vet ikke jeg, men min magefølelse er ikke god. Nå har dette snart godt for langt, egentlig ikke snart, aldeles for langt. Ulv som individ, krever fra sin naturlige nedarving, et stort område til revir. Hva ser vi i dag ? Jo, den "ville" ulven går på akkord med sin egen egenart, hele veien. Hva betyr det ? En gang vet jeg at det ble sagt, fra forskerhold, at en vill ulv ikke turde krysse et skispor. Det var da. Hva opplever vi i dag ? Måtehold er en resept vi alle forstår og respekterer. Men det må gjelde også får de av oss som opplever at resepten vi har fått "biter" på oss alle. Ikke bare de urbane, men også de som velger frihet, antiurbanisering og det å leve "det gode liv" i frihet, noenlunde stillhet, og et liv fritt fra køer og all verdens jag i et samfunn som krever at du "er" hele tiden . Med disse engasjerte tanker, håper jeg at mitt bidrag kan være med på å påvirke at fornuften igjen kan komme igjen til Trysilskogen. Vi har så mye å miste, så lite å forsake, men så uendelig mye å ta igjen etter hvert.