La Den Kulturelle Spaserstokken leve!

Jeg så selv hvilken livskvalitet Den Kulturelle Spaserstokken ga min mor de siste av hennes 12år på sykehjemmet. Hun ville at jeg også skulle få oppleve det samme , så hun kunne ringe meg opp midt under en konsert og hviske:"Hør på dette ; er det ikke flott?!" Synsinntrykket var også viktig. Hun følte seg beæret av at musikerne hadde pyntet seg like fint som om de var i Konserthuset. Før hjerneslaget var mor dyktig med søm og strikking. Fikk hun kjenne på musikerens kjolestoff,eller granske dressens sømarbeid på nært hold,var lykken fullkommen! Kulturbesøkene kunne flytte mors fokus vekk fra psykiske og fysiske smerter og begrensninger,og ga glede med langtidsvirkninger! Mange pleiere brukte sang,musikk og opplesning i det daglige arbeidet med beboerne,og skapte gyldne øyeblikk. Det ville vært fantastisk hvis musikk ble en selvfølgelig del av framtidens geriatri. Til dette kreves det øremerkede stillinger for pleiere med musikkompetanse. Med dagens grunnbemanning og tendens til innskrenkninger på sykehjemmene,er det urealistisk at en i personalet skal tas ut av primærpleien for å bruke flere timers lønnet forberedelse til en forestilling i festsalen.
Verken vi pårørende,pleiere i grunnbemanningen eller kreative former for geriatrisk pleie, kan erstatte profesjonelle artister som er utdannet til kulturformidling. Jeg er enig med både musikeren Per Husby og andre i kulturbransjen: Det er respektløst både overfor kunstnerne og tilhørerne å tro det motsatte! POLITIKERE: DEN KULTURELLE SPASERSTOKKEN ER EN RIMELIG INVESTERING. LA DEN LEVE OG FREMME LIVSKVALITET!
Hilsen Unn Walby,pårørende med 14 års erfaring.