Som Stortingsrepresentant må jeg være varsom med enkeltsaker, men jeg engasjerer meg i noen når fakta og "magefølelsen" sier meg at noe er galt. Jeg mener at man som folkevalgt og ombud har en plikt til å engasjere seg særlig for de med de svakeste stemmene og forsøke å bidra til og rydde opp i systemsvakheter som man ofte bare ser ved nettopp å gjøre det. På den måten bidrar man forhåpentligvis til et løft for de svakeste, økt kompetanse og kvalitet i hjelpeapparatet og bevisste/myndige/empatiske og tydelige politikere som endrer politikken i riktig retning. Det ser dessverre ut som om det offentlige hjelpeapparatet og barnevernet spesielt, mange steder mangler nødvendig kompetanse på barn med alvorlige diagnoser, funksjonshemninger o.l. Utifra det som er skrevet her (tar et ørlite forbehold),ser det ut som om at barnevernet bommer grovt, og gjør livet til en sterkt hjelpetrengende ungdom, enda vanskeligere. Jeg oppfordrer mine partifeller lokalt å gå inn i denne saken. Så får dere ha meg unnskyldt hvis jeg tar feil, jeg tror ikke jeg gjør det. Lytt til gutten, fostermor, spesialisthelsetjenesten, Autismeforeninga, NFU og andre med kompetanse og spør om det er fornuftig å tvangsflytte denne gutten. Til slutt: " Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv" Spesielt ikke når dette rammer de menneskene som sitter aller nederst ved bordet!

#113: -  

 Så bra at noen engasjerer seg, spes. behov er den mest undertrykte minoriteten i Norge i dag