Sudmansken - Mødres mareritt

Etter nærmere ett år på sidelinjen som en av de heldige som ikke ble sendt til Sudmansken fikk jeg nå i Mai 2013 nok. Jeg har kontaktet media, politikere og ministre i håp om at noen skal ta tak i det som foregår på Sudmansken i Bergen. Uten hell.

Sudmanske skal ifølge seg selv være et hjelpesenter, et heldøgnstilbud til familier med sikt på å viderutvikle foreldreferdigheter og styrke tilknytning mellom foreldre og barn. (Ref: bufetat.no)

Etter måneder med research har jeg fremdeles tilgode å møte mødre som opplevde det stedet som lærerikt, også de få som fikk ta med seg barna hjem.

Den genrelle oppfatteseln av de mødre, fedre og pårørende jeg har pratet med, er skremmende. Man føler seg overvåket, krenket og ydmyket. 
Samtlige foreldre under vurdering om de er egnet til å være foreldre forteller om en holdning og en oppførsel blandt de ansatte på Sudmanske som ikke hører noen steder hjemme. På et tidspunkt hadde en ung mor på 18 blitt gjort til latter grunnet problemer med amming.

Når man vurderers for sine egenskaper som mor, som er tøft nok i seg selv, skal man virkelig da også risikere å bli ledd av? Hånet på det groveste?

Hva gjør man så, når man vet at det er barnet ditt som står på spill? At noen vurderer deg utifra de mødreinstinkter du er født med? Man godtar det. I frykt for diskusjon og at sluttrapporten skal lyde følgende: "Lite samarbeidsvillig."

Dette er heller ikke eneste tilfellet hvor ansatte på Sudmansken utøver særdeles uprofesjonell oppførsel. jeg har blitt fortalt om episoder hvor ansatte henger over nybakte mødre, våker som hauker og hakker på den minste ting. Dere, som meg, som også er foreldre vet hvor usikker man er som nybakte foreldre fra før. Hvorfor tas ikke dette hensyn til?
Det som tilsynelatende går igjen er følgende scenario: Før barnet er født er oppholdet ok, man får hjelp, man føler seg ivaretatt og imøtekomt. Termindato kommer og man kommer tilbake fra KK med en liten gutt eller jente. Nå er situasjonen en helt annen. Man går på eggeskall, for gråter det lille spedbarnet om natten, opplever man urettmessige bekymringsmeldinger til barnevernet eller påstander om at "dette duger du ikke til". Uansett om man er usikker eller faktum er at man har noe å jobbe med, så er det overhodet ikke noe man forteller en ung mor som har fått være mamma i ca 72 timer.

I en rapport jeg nylig leste i en barnevernsak, fra Sudmansken viste det seg at grove påstander var fabrikert og utsagn fra foreldre vridd på, til tross for at både pårørende og advokat var tilstede. Nylig i Fylkesnemda i Bergen vitnet flere pårørende om en ekstremt ubehagelig periode på Sudmansken. Samme familie fikk følgende beskjed: "Enten bor dere her, eller tar vi fra dere barnet deres uansett, det er opp til dere."

Samme rapport fra Sudmansken utbredte en enorm bekymring for barnet på 5 uker. "Han døste og sov mye, ville ikke leke og hadde en bekymret rynke i pannen". Babyverden, babybøker og helsesøster vil derimot fortelle deg at dette er normalt. En rynke i pannen på en 5 uker gammel baby? Et spedbarn som sover mye? Min sønn sov seg gjennom de 3 første mnd og det er overhodet ikke det eneste tilfellet. Intet barn er likt og de fleste har forskjellige behov.

Jeg undrer meg over både profesjonalitet og kompetanse. Bufetat opplyser på sine sider om høyskoleutdannede miljøterapauter, fagkonsulenter og psykologer. Hvor kommer erfaring inn i bildet? Det er allmennkunnskap at vi alle har forestillinger om hvordan det er og være foreldre og hvordan vi SKAL være foreldre og at det endrer seg minuttet babyen blir født. Den vurderende miljøterapaut i dette tilfellet var ikke bare gravid men også nyutdannet. Hva slags forutsetninger har hun for å ta en vurdering av to allerede litt usikre mennesker som er blitt foreldre for første gang? De fleste fedre bruker hvertfall 3 dager på å finne ut bak og frem på en bleie, om ikke mer. Man var opptatt av rutiner, på alt fra bleieskift til husvask. Så blir man mor og skjønner at man har fått en ny sjef i hus. Som bestemmer utfallet for dagen, husvask eller ei.

 

Hvor er nestekjærligheten? Hvor er ønsket om å hjelpe? Begynte man som miljøterapaut for å frarøve foreldre den lille muligheten man har til å bevise at man duger? Og er det virkelig ikke strengere krav enn en høyskoleutdannelse som skal til for å kunne være kompatibel nok til å avgjøre hvem som er gode foreldre eller ei?

Misforstå meg rett, jeg føyer ikke alle over en kam her, men det er så inderlig tydelig at ikke bar rutiner men også kvalifikasjoner må under granskning ved Sudmansken. At man har en utdannelse på papiret er ikke dermed sagt at man er skikket til å avgjøre slike skjebner. Er det virkelig slik at unge mødre i dag som eventuelt blir videresendt til Sudmansken må være såpass informert om stedet at de må stille krav ved innskjekking? Forlange respekt, en terapaut som selv er forelder og annet på en liste når man flytter inn? Er det virkelig slik at man ikke lenger kan stole på de instanser som er skaffet for å hjelpe en, i en sårbar prosess i livet? Må man virkelig ha advokaten på telefonen og filme oppholdet slik at rapporter ikke kan bli oppdiktet og fabrikert?

 

Blandt dagens unge mødre regjerer det en oppfatning om at Sudmansken er stedet du mister barnet ditt. Uavhening årsak. Og her er det ikke snakk om rys, her dreier det seg om unge usikre mødre som blir videresendt av helsesøstre enten om de er for unge, nervøse eller om de er en sårbar situasjon.

Jeg har nå vært vitne til såpass mange tilfeller av overtramp fra Sudmansken i Bergen at jeg må gjøre noe. Hvorfor de gjeldene parter ikke gjør noe selv? Fordi de kjemper sitt livs kamp i stadig motbakke mot barnevernet. Fordi de er redd for at en klage dit kan medføre hardere kamp i en eventuell rettsak, å bli sett på som lite samarbeidsvillig eller trassig. Det er også grunnen til at jeg velger å ikke nevne navn på både foreldre og barna dette gjelder. Listen er lang.

Dette er mitt forsøk på å gjør en forskjell. Jeg har tørket for mange tårer av mine egne og andres til å kun stå på sidelinjen og se på. Dette er et desperat forsøk på å få folk til å se baksiden av Sudmansken. Jeg ber deg, gjør din del du også.

 

Skriv under og del det jeg nå har skrevet.