Gi barna familielivet tilbake!

Dette kunne vært en historie om en helt alminnelig norsk familie, hvor mor og far arbeider og betaler sin skatt, og barna kan vokse opp i trygghet med foreldrene som en nær og naturlig del av hverdagen. Men UDI vil det annerledes.

Christer (norsk) og Marie (filipinsk) møtes i Oslo mens hun er au pair. De gifter seg i juli 2015 og søker «familiegjenforening» i august 2015. Det å være gift med en nordmann er ikke nok til at man automatisk har oppholdstillatelse i Norge; og Maries visum vil snart gå ut da hun kom til landet på au-pair-visum. I søknaden oppgir de at de begge har barn fra før; Christer har to barn på 6 og 12 år og Marie en sønn på 5 år.

Da Marie ble au pair var en del av prosedyren å fylle ut noen skjemaer. På et av disse måtte hun krysse av på hvorvidt hun hadde barn; på Filipinene ble hun gjort oppmerksom på at hun måtte benekte dette dersom hun skulle få bli au-pair i Norge (i motsetning til om du kommer som au-pair fra et øst-europeisk land) – så hun gjorde som alle de andre; krysset av for at hun ikke hadde barn. Men etter dette har hun ikke forsøkt å skjule noe. Da hun gifter seg med Christer, spiller hun med helt åpne kort – og de søker også snart om gjenforening for hennes sønn Anthony. UDI hjelper dem med det som må ordnes for at sønnen skal bli gjenforent med dem og i april 2016 er det en lykkelig gjenforening – Anthony har endelig fått en pappa, slik han alltid har drømt om.

En måned senere kommer sjokket: Marie får brev fra UDI om at hun ikke innvilges familiegjenforening fordi hun hadde løyet om at hun ikke hadde et barn fra før. Forvirringen og fortvilelsen er stor, men etter klager, først til UDI og dernest UNE blir Marie sendt ut av landet sammen med sin nyfødte datter – deres felles datter, som ble født i juli. Familien er knust. Sønnen Anthony blir i Norge hos stefar, er blitt en kjær bror for jevngamle Erik som har autisme, han starter på norsk skole og finner seg godt til rette. Dog med et stort savn etter mamma og lillesøster som de nå bare kan holde kontakt med på skype. Han er likevel helt klar på at han ønsker å bli boende i Norge sammen med stefar, stesøsken og vennene her mens de venter på å bli hel familie igjen.

Så kommer neste sjokk: Anthony blir nektet familiegjenforening og skal sendes ut av landet 25. mars. Han blir ikke spurt om hva han selv ønsker, selv om han er 6 år og derfor skal spørres – de har delt foreldreansvar for Anthony og myndighetene godkjente papirene for at han skulle få komme på familiegjenforening for et år siden. Nå sier de altså at han må avbryte skolegangen i Norge for så å komme tilbake om et år og tre måneder.

Norske myndigheter må ta hensyn til barn i familiegjenforeningssaker – å vise «skjønn» er blitt et ord i loven uten innhold.

Alle taper på at familien splittes. Det må finnes andre reaksjonsformer for brudd på utlendingsloven enn utvisning, av hensyn til uskyldig tredjepart. Belastningen står ikke i forhold til bruddet som er begått.

La barna få leve sammen med sine foreldre!

Jorunn Andestad Langmoen    Kontakt personen bak underskriftskampanjen