Opprop for bedre helsetilbud for og anerkjennelse av mennesker med ADHD, autisme og annen nevrodivergens
Kommentarer
#1003
Har sjøl adhd og lever et liv i uføre pga manglende kunnskap, vilje og forståelse hos fagfolk og politikere.Marianne Teoline Aartun (Sauda, 2024-06-03)
#1008
Jeg signerer fordi jeg har spurt om hjelp i 20 år, gått på antidepressiva like lenge, og fant selv ut i alder av 43 hvordan adhd og kvinner arter seg! Ingen annen hjelp i det offentlige enn tilbud om medisiner.Elisabeth Brøndbo (Steinkjer, 2024-06-04)
#1010
Jeg signerer for jeg er opptatt av at ALLE med en diagnose bør få den hjelpen og respekten de fortjener.Eli Kristin Vandsvik (Ytterøy, 2024-06-05)
#1013
Det burde være en selvfølge at disse, litt mer sårbare, gruppene får helsetilbud som er tilrettelagt for den enkeltes behov; psykologisk og somatisk.Monica Skadsem (Sandnes, 2024-06-06)
#1014
Det er en viktig sak både for person og for arbeidsmiljøer rundt i det norske land.ANDRE BØDKER (ÅRNES, 2024-06-06)
#1015
Dette er ett viktig tema.Camilla Kalland Brunstad (Fauske, 2024-06-06)
#1021
Det er viktigt for meg å bli tatt på alvor .Anne M Trellevik (Bergen, 2024-06-07)
#1025
Jeg vil gjerne støtte opp om en viktig sakSiri Blindheim (Oslo, 2024-06-09)
#1043
Fordi dette er livsviktigElisabeth Thorstensen (Svingvoll, 2024-06-23)
#1049
Jeg er selv sendiagnostisert, og sliter med både hjelp i det offentlige og forståelse blant venner og kollegaer. Måtte ta utredning privat, da det offentlige ga avslag pga at jeg hadde høyere utdanning og hadde vært i samme jobb i 10 år... Etter utredningen har jeg ikke blitt tilbudt noe form for hjelp, veiledning e.l. Jeg jobber med barn, og ser også at det skal altfor mye til før hjelpeapparatet kommer på banen. Det er tungt å 'komme seg,' når man ikke forstår seg selv før man er 38 år. Vi trenger mer fokus på dette!Torunn Strøm (Bjugn, 2024-07-10)
#1052
Jeg har Adhd og fikk diagnosen i alder av 36 år.Mette Ree Saltrø (Bryne, 2024-07-16)
#1058
Improve the inclusion potential and support for everyone, reduce barriers and unlock that hidden potential our society holds.Cleo Stratmann (Rheinsberg, 2024-07-28)
#1059
Jeg har en voksen sønn med Asperger og jeg ser hvor lite oppfølging han har = nullLinn Sandum (Fjerdingby, 2024-07-28)
#1060
Vet mye om at dette dessverre stemmer veldig godt og er så viktig å gjøre noe med!!!Anneline Thommesen (Tønsberg, 2024-07-28)
#1061
Jeg signerer fordi jeg mener det må bli mer kunnskap om nevroutviklingsforstyrrelser - og forsåvidt andre diagnoser- i samfunnet.Bente Lise Arvesen (Drøbak, 2024-07-28)
#1065
Jeg signerer fordi jeg måtte vente til jeg var 53 før jeg fikk en diagnose på ADHDEllen Du Plessis (Arendal, 2024-07-28)
#1070
Det er viktig at mennesker med ulike lidelser og diagnoser får best mulig oppfølgning, utvikling og ett verdig liv.Aksel Bjune (Horten, 2024-07-29)
#1071
Jeg signerer fordi jeg opplever å se at barn med ADHD og Autisme ikke får tilrettelagt oppfølging i skole - de er fulle av ressurser og det er mange måter å tilrettelegge på for at disse barn og unge skal få et fullverdig skole løp med gode opplevelser! Når det gjelder helse skulle det bært tilrettelegging, oppfølging og skoletilbud på resept - altfor mye fokus på medisiner, mens de gode tilbudene bla tilbud i friluft og natur blir lagt ned.Anne Larsen (Tønsberg, 2024-07-29)
#1076
Jeg er og har vært i samme situasjon(er), og brenner så for det her at jeg eksploderer snart. Også vil jeg mest sannsynlig skrive masteroppgave om dette temaet.Christine Jacobsen (Øyer, 2024-08-17)
#1079
Det er utrolig nok vanskelig å ha ADHD i 2024. Både for voksne og for barn. For barn, så er det å passe inn i en kommunal skole vanskelig. Oppfølging av diagnosen er det lite av. Jeg fikk Adhd diagnosen i en alder av 34 år. Har da spurt om diagnosen til over 10 ulike leger og psykologer siden jeg var 18 år. Der de skyldte på depresjon.Cecilie Kristiansen (Heimdal, 2024-08-21)
#1082
Det er ikke for lett å få diagnose - det er for vanskelig å få tilrettelegging.Stefan Fisher-Høyrem (Kristiansand, 2024-08-25)
#1084
Teorier og behandlinger innenfor psykologi er utviklet basert på nevrotypiske hjerner. Da er det ikke rart at behandlingen av nevrokrydrete personer har en tendens til å ha variabel effekt. Dette er et problem med faget psykologi, som er internasjonalt. Men vi må begynne et sted. Og vi kan begynne her i Norge med økt samarbeid og kunnskapsutveksling mellom psykologer og personer med ekspertise på nevrodivergens, inkludert de nevrodivergente selv. Sånn som det er nå, er ikke bra nok!Christine Haugen (Drøbak, 2024-08-27)
#1085
Signeres fordi oppropets hovedbudskap setter fokus på en viktig folkehelseutfordring. De sentrale punktene er i tråd med både tilgjengelig helseforskning og anbefalningene til den norske offentlige utredningen om tjenester til personer med autismespekterforstyrrelser og til personer med Tourettes syndrom (NOU 2020: 1).Som psykolog med egen praksis fokusert på autisme/ADHD og nevrodivergens hos voksne, ser også jeg behov for flere løsninger og mer forskning. Helsebehovene til personer med autisme og ADHD er ofte sammensatte og krever en rekke integrerte tjenester, som omfatter helsefremmende tiltak, omsorg og rehabilitering.
Flere trenger brukerstyrte ordninger som omfatter flere tjenester enn i dag, og hvor hjelpebehovet ikke må være betydelig for tilgang til ordningen.
Økt kunnskap og bevissthet rundt nevroutviklingsdiagnoser er viktig for å sikre et bedre utfall for alle.
Jeg støtter oppropet, og ser frem til positiv endring.
Vennlig hilsen,
Silje Engvig
Silje Engvig (Kristiansund, 2024-08-27)
#1094
Saken er viktig,det er hele samfunnet som må endres,ikke enkelt menneske. Holdninger til mennesker er viktig å endre,frafall i skole og samfunnet er alvorlig. Det handler om å se verdien i ulikheter og ressurser istedenfor begrensninger.Anna Katharinaa Myklebust (Haugesund, 2024-09-02)
#1099
Jeg har en sønn som nå skal utredes hos BUP i en alder av 15 år..skulle ønske vi hadde fått hjelp tidligere for alt kræsja heltAnnicke Lindblom (Skaun, 2024-09-04)
#1103
Jeg har opplevd grov svikt fra skole og helsevesen både i forbindelse med min egen og min datters nevrodiversitetIselin Kristiansen (Oslo, 2024-09-05)
#1104
Jeg signerer, fordi mental helse for alle mennesker og spesielt mennesker med diagnoser trenger å bli sett bedre!Heidi Storm-Norum (Tvedestrand, 2024-09-05)
#1119
Mor til nevrodivergent datter på 14 år.Ellen Wright Pedersen (Oslo, 2024-09-09)
#1120
Veldig viktig med nytt fokus på nevrodiversitet i alle samfunnslag og institusjoner, hos fagfolk og lekfolk. Nevrodiversitet er ikke lidelse men variasjon.Lise Husøy (Harøy, 2024-09-09)
#1122
Jeg er mor til to med ASDMary-Ann Berg (Farsund, 2024-09-09)
#1130
Nevrodivergente blir diskriminert i mot i alle sammenheng og tåler dårligere den higen etter perfeksjon og kravene som finnes i dagen NorgeAnne Dahl-Olsen (Asker, 2024-09-10)
#1134
Jeg er selv autistisk og har flere andre mulige problemer men har fått manglende hjelp, og vet mange andre som opplever avslag på psykisk helsehjelp pga at de er autistiskThalia Einum (8624, 2024-09-11)
#1135
Sønn med autisme. Støtter helt og fullt alt som står skrevet! Takk som orker å sette ord på det og ta kampen!Lise Engen (Lier, 2024-09-11)
#1136
Jeg signerer oppropet fordi jeg har hatt en mann med Adhd i 27 år(utredet 49 år) og har ei datter på snart 19 år(utredet 14 år) med diagnosen!Jeg pleier å si at om du ikke har diagnosen selv eller lever tett på mennesker med adhd diagnosen-over lang tid-er det så og si umulig å forstå hvor mye disse personene faktisk strever!😜
Brenner virkelig for å få spre kunnskapen om diagnosen til alle lag i samfunnet, med et ønske om å oppnå mer forståelse, respekt og for å forhåpentligvis få brutt ned stigma og fordommer!🙏❤️
Elisabeth Lundevik (4318 SANDNES, 2024-09-11)
#1141
Viktig agenda.Hege M Sirevåg (Sirevåg, 2024-09-11)
#1143
Jeg har to nydelige barn med adhd som dessverre ikke passer inn i boksen som skolen er. Gi dem ett verksted, praktiske oppgaver, yrkesretta fag, økt voksentetthet, forståelse og støtte på områdene de strever med.da tror jeg de ville mestret skolen og langt bedre enn de gjør i dag og resten av livet på sikt.
Ida alida Bjerkan (Sola, 2024-09-12)
#1145
Den kampen man må stå i som pårørende og som menneske med en nevrologisk annerledeshet, for å få den hjelpen man trenger er en enorm belastning.Linda Stol Strigsve (Asker, 2024-09-12)
#1158
Jeg signerer fordi barn med ADHD og autisme fortjener samme skolegang og like rettigheter som barn uten utfordringer. Likhet for alle, og da må det mer tilrettelegginger til.Ann-Kristin Regstad (Drammen, 2024-09-14)
#1164
Jeg signerer fordi jeg har Autisme, ADHD og lærevansker og er under utredning til mer og kjemper for å spre kunnskap om hvordan vi har det til de som ikke forstår og får at bi med sanne diagnoser kan få det bedre i samfunnet!Elisa Glomset Kjersem (Ålesund, 2024-09-14)
#1168
Dette er så ekstremt viktig, hele skolegangen min ble ødelagt av uvitenhet i samfunnet. Selv i dag vet lærere alt forlite om nevrodivergente barn, også andre voksne i samfunnet.anne-cecilie schjenken (Loddefjord, 2024-09-16)
#1177
Vi trenger mer fokus og kompetanse på dette i skole og helsevesenAnne Schjelderup (Oslo, 2024-09-25)
#1178
Jeg har akkurat blitt diagnostisert etter en lagt og forvirrende reise fra jeg første gang fortalte fastlegen om min mistanke om ADHD. Det har vært en så lang vei med så mange utfordringer og til tross for at jeg heldigvis har et støttende apparat rundt meg i livet, har jeg følt meg veldig ensom på veien. Jeg håper et opprop kan resultere i mer forskning, bedre utdanning, spredning av kunnskap i befolkningen og bedre hjelp til alle med ADHD.Nora Øverås (Oslo, 2024-09-26)
#1191
ADHD og autisme må på dagsordenen i norsk helsevesen.Kristin Larvin (Oslo, 2024-10-08)
#1192
Jeg signerer fordi vi trenger å få ut mer kunnskap og bedre helsetilbud til nevrodivergente med adhd og autismeAndrea Bårdsgjerde (Oslo, 2024-10-08)
#1193
Etter utallige timer på YouTube, og andre steder på det engelsk-språklige internettet, er jeg 95% sikker på at jeg er «høytfungerende» autistisk, tidligere kalt Aspergers. Har slitt med/sliter med en spiseforstyrrelse, tarmproblemer, mobbing og sosial isolasjon. Har aldri forstått «uskrevne sosiale regler», også kjent som normer. Trender og mote har aldri, og vil aldri gi mening i hodet mitt, men føles falskt, overfladisk og upersonlig. Samme med mange usynlige sosiale hierarkier og maktsystemer alle andre bare ser ut til å passivt godta, eller ta for gitt, som en naturlov. Har fått merkelapper som «mild, kronisk depresjon», «sosial angst», «introvert», «ensom ulv», «rar», «sjenert», «nerd», «perfeksjonistisk», «tikkende emosjonell bombe», «vanskelig», «sensitiv», «talentfull», «kunstnerisk», «intensiv», «entusiastisk», «kunnskapsrik», «flink til å virkelig fordype meg i ting (som jeg selv fra før av er interessert i)» osv. Var seinere enn andre i klassen ute med å forstå ironi, og sarkasme. Selv i dag har jeg en tendens til å tolke ting mer bokstavelig enn «normale» mennesker gjør. På godt og vondt. Lurer på om jeg også har ADHD (AuDHD som denne kombinasjonen kalles), som kanskje være med på å forklare hvorfor jeg har gått udiagnostisert så lenge. Flere YouTube-kanaler innsnevret på temaet AuDHD, mener at disse to diagnosene sammen, kan «maskere» hverandre. Ulike kombinasjoner av diagnoser, er helt seriøst noe psykiatrien må bli flinkere på! Er nå arbeidsledig etter å ha rodd i havn en Bachelour i Biologi i juni. Der andre kanskje ser en 10 minutters jobb, ser jeg en 3-timers jobb. Dette kalles «ineffektivitet». Et verre skjellsord finnes knapt i dag. Hva er vitsen i å søke på jobber, når alle jobbannonser i praksis etterspør et super-robotmenneske, med annen utdanning enn den jeg har brukt hele mitt voksne liv på å skaffe meg, og jeg med over 90% sannsynlighet ikke vil få enhver jobb jeg søker på uansett? Er snart 27 år nå. Orker ikke mere uforutsigbarhet og svære antiklimatiske overganger på dette tidspunktet. Vil bare slå rot, og skape mitt eget liv. Men den personlige økonomiske situasjonen, en sliten psyke, og tidligere dårlige opplevelser etter å ha søkt hjelp gjentatte ganger hos BUP og, senere DPS, gjør at jeg kvier meg for å be om noen Autisme-diagnose, da jeg har blitt utredet for autisme/aspergers tre ganger tidligere, uten å få noen formell diagnose til tross for "sterke autistiske trekk og plager/autistiske symptomer hos pasienten». Problemet lå i at jeg ikke hadde vist disse trekkene tidlig nok «og at dette derfor ikke kunne være noe medfødt»… "5 & 1/2 år", og "før fylte 5 år", hva er forskjellen? For det overbyråkratiske DPS, så er dette forskjellen på om du er «syk nok» til å få hjelp eller ei. Og med travle foreldre og mange søsken, var det på ingen måte gitt at hvert eneste sekund av mine første leveår, ble studert som et forsøksdyr på labben. For ikke å snakke om ulikhetene i autismens uttrykk hos gutter og jenter, hvorav de førstnevnte historisk sett har vært mest studert. Det er altså guttehjernens autisme-symptomer som har dominert offisielle diagnosekriterier frem til vår tid.Jeg er ikke antisosial, lat, utilstrekkelig, svak eller feig. Jeg er utslitt av å bli foret med budskap om at jeg ikke er bra nok hele tiden. Jeg er utslitt av å sykeliggjøres av bokstavelig talt alle rundt meg. Annerledes er ikke det samme som syk, men slik samfunnet behandler meg, har jeg blitt det. Hvor er toleransen og feiringen for mangfoldet hos menneskers nevrologi? Selvforakten over å ikke henge med andre jevnaldrende i et samfunn tilrettelagt for majoriteten, er sterk. Forstår ikke hva jeg har gjort feil. Vennskap har alltid vært vanskelige. Følelsen av at jeg må være med på andres ønsker, selv om det overskrider mine egne grenser, mens de selv ikke engang vil prøve å sette seg inn i noe jeg liker, sitter igjen. Ja, kanskje til og med håne meg for hva jeg interesserer meg for. Har så lenge jeg kan huske, også følt at mange i hemmelighet skulle ønske jeg var død, så jeg ikke kunne forstyrre dem mer. Spesielle interesser er sentralt for autisme. Disse kan være livslange, eller mer brede og flytende i takt med livets faser. Autistiske gutter har, veldig overgeneralisert, oftere «smale», livslange spesielle interesser, som ikke lar seg skjule, mens jenter oftere kan ha mer «sosialt aksepterte», flytende spesielle interesser, som også visse andre «normale» jenter driver med. Pleier alltid å tulle med at «den beste vennen min i klasserommet var alltid læreren». Skoleflink og ikke noe problem for læreren, hvorfor skulle noen voksne faktisk lytte til mine problemer på barneskolen? Det var friminuttene jeg grudde meg til. Da begynte det skumle, uforutsigbare kaoset. Sosialisering er for meg den dag i dag assosiert med emosjonell lidelse, utmattelse og risiko som ikke er verdt bryet og den mulige positive gevinsten. Er en mye bedre kommunikator skriftlig enn muntlig, ettersom jeg ofte blir midlertidig stum i diskusjoner om jeg blir for emosjonell. Å svare med stillhet midt i en muntlig dialog er min sterkeste form for raseriutbrudd. Men dette er individuelt. «Om du har møtt en autistisk person, har du møtt én autistisk person». Det verste er at de fleste ikke har noen anelse når, eller hvor hardt de sårer meg. Ting som er ment som trøst og oppmuntring, føles ofte nedverdigende, hånliggjørrende og overtrampende. Gjentatte slike erfaringer har gjort meg svært selektiv med hvem jeg er sårbar ovenfor, noe som har medført at jeg oftere enn ei legger lokk på følelsene mine til det plutselig ufrivillig renner over, tilsynelatende utløst av en bagatell. Det er ingen løsning det heller. DPS frister lite, da det er endring av terapeuter hele tiden, noe som i kombinasjon med flytting gjør det umulig å forme noen dyp, meningsfull og fortrolig relasjon til en samtalebehandler over tid der etter min erfaring.
Jeg har masse å bidra med om jeg blir gitt tillitt, ansvar, muligheter og aksept, istedenfor fordømmelse, skjenneprekener, rigide rammed, utestengelser og kalde skuldre.
Autisme og ADHD må aksepteres, forstås bedre, både i forskningsmiljøer og blant allmennheten, og omfavnes. Psykiatriens tilnærming til nevrodivergente, og holdningen om at man skal «kureres», vil sannsynligvis om 100 år tenkes på i samme baner som vi i dag tenker på «behandling for homofile».
Don´t try to fix someone who ain’t broken.
Sigrid Daae Mæland (Gjøvik, 2024-10-09)